Sviket mot samfunnet, et førsteutkast.

Jeg vil ta bladet fra mitt fags munn, for det er farlige hull i debatten rundt utdanning og barnehage.

I mitt fag vet vi hva som skjer i et menneskes hjerne og hva konsekvensene for samfunnet vil bli dersom man innfører realfag i barnehagen slik Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og den såkalte Ekspertgruppen for realfagene ønsker.

Interessert i å vite?

Hjernens utvikling i de tidlige år av et menneskes liv er ekstrem. Vi snakker ekstrem synaptisk plastisitet, vanvittige strukturoppbygginger rent fysiologisk, voldsomme utslag i og opptrening av aksjonspotensial – alt dette går i den offentlige debatten under navnet “læring”. Men læring handler faktisk ikke først og fremst om å lære seg å lese, skrive og regne. Det å kunne lese, skrive og regne er symptomer.

Symptomer?!

For å kunne utvikle intelligens trengs Opplevelser og Begrep. Kombinasjonen av opplevelser og begrep er uslåelig. Ved å erfare, og så kunne sette begrep på erfaringene, vil vi kunne utvikle innsikt i elementer ved alt vi opplever rundt opp.

Innsikt? Hva er det?

Innsikt er evnen til å bruke det man vet fra før til å få ting til å skje. Vi kaller dette ofte også for intelligens. Men mens intelligensen er det man besitter her og nå er innsikten aktiv og gir uendelige muligheter for akkumulasjon av ny kunnskap. Erfaring + erfaring = innsikt = aksjon = ny erfaring = ny kunnskap osv, osv.

For å kunne vite at 1+1=2 kan du ha lært deg det ved å se tallene på papir eller hatt tall du kunne ta på, f.eks. kjøleskapmagneter, noen har fortalt deg at sammenhengen er sånn. Men du har ikke da fått Innsikt i hva 1+1 innebærer. Vi har utallige barn i norsk skole som er sabla gode på å reprodusere kunnskap som dette - de har alle symptomer på kunnskap. De vet utmerket godt at 1+1=2. Men de mangler innsikten, og det systemet vi har i norsk skole i dag representerer et enormt svik mot våre barns intellektuelle potensiale.

For å kunne forstå hva 1+1 kan bli må du ha Erfart hva 1 er, du må ha Begrep om at det du erfarer her er 1, og du må ha erfart hva som skjer når det dukker opp en til (+1). Enkelt sagt: For å vite hva en meter er må du ha erfart en meter og få vite at det er en meter du har erfart! 

3-åringen har endelig greid det, hun hoppet (en halv meter) fra én bergknaus til en annen. Storesøsteren hopper fra den Store bergknausen, en hel meter! Hun hoppet halvmeteren helt frem til i sommer, men i dag tok hun sats og fløy avgårde – det gikk såvidt, og skrubbsåret på leggen legger hun slett ikke merke til. Snart skal hun på skolen og lære at noe heter “1m” uten å bli stimulert til å koble sommerens store sprang til denne teoretiske enheten før hun nærmer seg 20år og lærer å stille kritiske spørsmål på universitetet (og erfarer at ingen fra generasjonen over gidder å svare).

Innsikt kommer fra Erfaring, på engelsk kan vi si Innsikt slett ikke kommer fra Teaching - vi mangler sørgelig nok denne språklige nyansen på norsk.

La meg være glassklar: Erfaring kommer først, begrep siden, og magisk nok vil innsikten og intelligensen komme HELT AV SEG SELV!

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Ekspertgruppen for realfagene tror at løsningen på problemene utdanningssektoren er at ungene lærer teori tidligere. Dette er feil, og det er et direkte farlig premiss å bygge fremtiden på.

Direkte farlig? Nå overdriver du.... 

Nix-pix, jeg overdriver ikke. For hva skjer med hjernen etter hvert som barndommen år for år glir vekk? Jo, den vanvittige, ekstreme utviklingen inni hjernen dabber av. Jovisst kan man lære nye ting, nye språk, lære å ta i bruk det siste innen teknologi, lære å orientere seg på en smarttelefon med brukergrensesnitt fra Android når du egentlig er vant til Apple. Men det er blodig alvor at TOGET HAR GÅTT på mange vesentlige områder. Ny kunnskap hos hjerner med noen år på baken lagres i andre områder og i andre strukturer i hjernen vår enn kunnskap som lagres i (og faktisk bygger opp) en helt ny, ung hjerne. Kunnskapen som kommer senere i livet vil i større grad ha anslag av Hukommelse fremfor Innsikt. 

Tenk om ungene våre i barnehagen fikk riktig stimulering i forhold til det som behøves for å utvikle Innsikt tidlig! Ojoj, vi ville få ungdommer som SKAPTE ting i stedet for ungdommer som meldte seg ut av videregående skole.

Jeg våger å påstå at det er helt kritisk for samfunnet at vi nå lager barnehager der ungene får erfare fremfor å lære. Og hvem er ekspert, virkelig helt Ekspert, på å tilegne seg erfaring og på å ta i bruk innsikt? Jo - barnet! 

I dag har jeg...

... funnet en kvise på kneet
... servert min datter grillet reinsdyrfilet (dvs "Rein ytre filet" fra "Viddas" - aner ikke hva slags dyr det var)
... vasket tiss av et puslespill
... vært hakket for varm

Glode glud, hun klabber!

Jepp, datter er blitt 7mnd gammel og har funnet opp en metode for å ta seg fremover i voldsomt tempo. Hun gjør det gjerne i retning bratte stup og ledninger. Hun har allerede falt ut av dobbeltsengen. Det skjedde da hun fant ut hvordan hun skulle ta seg bakover i overraskende effektivt tempo. Og nå er det altså ingen nåde på fremover-fronten. Glud hjelpe meg og ledningene mine....

Trikk VS barnevogn

Min datter har rukket å bli 11 uker gammel, døpt og glad i lange samtaler på stellebordet. For et par dager siden opplevde jeg at trikken hadde lyst til å kjøre på oss.

Jeg høres nok bra paranoid ut nå, og det å være fersk mamma byr helt klart på sine irrasjonelle innskytelser, men faktum er at jeg gikk over et fotgjengerfelt foran trikken som sto stille på holdeplassen sin, og før jeg var kommet helt over begynte trikken å trille. Hvor mye veier trikken? Hvor ofte hører man ikke om"barnevogn påkjørt av trikken" i avisene? Og selvsagt boret vognhjulene mine seg fast i den ødelagte asfaleten som omgir trikkeskinnene. Jeg var nesten fremme ved fortauet, men satt bom fast, og trikken trillet og trillet.

UBEHAGELIG!

Jeg vet det er vanskelig for normale mennesker (les: ikke-nybakte-mødre) å forestille seg at det ligger et fullstendig forsvarsløst spedbarn gjemt nedi vogna. De ser nemlig bare en vogn, og ikke et storøyd mykt barn som lukter vafler og vaniljekaramell. Og ja, jeg vet nå at man BLIR FRYNSETE av å få barn. Men det er en grunn til det - nemlig at ingen andre enn jeg gir en pøkk om ungen min overlever ferden fra butikken og hjem.

Nytt liv, nye øyne...

Nå er min datter 4 uker gammel. Jeg begynner så smått å komme meg ut på trilleturer og øynene venner seg sakte, sakte til lyset der ute i verden. Jeg trives ennå best hjemme i ammekokongen der min datter, Löwe, papsen og jeg er eneste liv på jord, men nå og da kjenner jeg det klø litt dypt inne i cafe-sjelen min, bokhandel-hjertet mitt, shoppe-genene mine og debetkortet nede i burberryen.

Uansett har helsenorge sørget for å sparke meg bak en rekke ganger allerede for å få meg ut av døra. Veiing på helsestasjonen er blitt en tilbakevendende event. For å komme oss dit må jeg og barnevogna ta TRIKKEN. Faen! Har noen lagt merke til at trikken har trapp? Og den LEKER ikke trapp heller, den trappa mener buissness.

Og når jeg er i gang - denne byen har FORTAUSKANTER også. Og sånne renner for rergnvann som borer seg tvers over fortauet. TRIKKESKINNER med hull rundt, hallo. Hvordan skal en skarve erafingsfattig nybakt barnevognfører forsere strekning A til B egentlig? Jeg flytter snart på landet...

Jeg har åpnet nye øyne for hva fremkommelighet innebærer. Ikke rart man nesten aldri ser folk i rullestol på gata - det må være komplett umulig for dem når det er så vanskelig for meg som tross alt har alle lemmer intakt.

Barnet mitt er kommet!

Endelig er datteren min satt til verden. Det var ikke noe å grue seg til, kroppen visste hva den skulle gjøre slik jeg trodde den ville. Nå er sommeren på hell, gule høstløv drysser velsignelser over meg og barnevogna der vi går langs slottsparken, og de to siste linjene nedenunder gir meg ord for den takknemlighet jeg føler akkurat nå. 

VÅRSØG

No skin det sol e høgste Svealiå.
No blir det vår, det kjenne e så vel.
Det søng så tongt kring alla dalasiå,
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.

Når sommar'n kjem, da bli det fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
og kliv te topps e brattast berjestellå,
og vea gras og tort og tågberløng.

E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kleng så kløkt.
Og tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Å du, å du, kår sårt og selt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgdå ne.
Da væt e vår'n han e kje lenger oinna
at e får levva slik ein sommar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg og venta
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
Når hausten kjem og sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommar'n så e fekk.

Hans Hyldbakk

Bjørneskulpturen vår og Asbjørg Borgfelt (1900-1976)

Ikke langt fra der vi bor står det en unnselig, litt uanselig og umåtelig sjarmerende bjørneskulptur. Den ble laget av den kvinnelige billedhuggeren Asbjørg Borgfelt i 1925/26 og er til å spise opp.

Bildet over er hentet fra Oslo byarkiv/Oslobilder (de har utrolig mye spennede på lager!) og er datert 1928. Det er jammen lenge siden!

De tre monokromatiske bildene under viser bamsen rundt 1935.  På det første ses noe av den samme bakgrunnen som på bildet overfor. Det lille trehuset står fremdeles ved Majorstuen skole, men det er mye som har forandret seg i miljøet. Jeg har smettet inn et bilde jeg tok tidligere denne måneden.

Det kan ikke ha vært bare-bare å være kvinnelig billedhugger på Asbjørgs tid. Selv om hun etter sigende var en en ener i å forme kunstutsmykking i samsvar med arkitekturen den skulle innelemmes i fikk hun ikke så mange oppdrag for Oslo by som jeg synes talentet skulle tilsi. Bjørnen i Labradorkrysset på Majorstua er utsøkt, men se bare på oksen på Torshov. Den muskuløse barokksaken i bronse buldrer der den lille bjørnungen knapt gjør seg bemerket.