Endelig er datteren min satt til verden. Det var ikke noe å grue seg til, kroppen visste hva den skulle gjøre slik jeg trodde den ville. Nå er sommeren på hell, gule høstløv drysser velsignelser over meg og barnevogna der vi går langs slottsparken, og de to siste linjene nedenunder gir meg ord for den takknemlighet jeg føler akkurat nå.
VÅRSØG
No skin det sol e høgste Svealiå.
No blir det vår, det kjenne e så vel.
Det søng så tongt kring alla dalasiå,
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.
Når sommar'n kjem, da bli det fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
og kliv te topps e brattast berjestellå,
og vea gras og tort og tågberløng.
E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kleng så kløkt.
Og tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.
Å du, å du, kår sårt og selt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgdå ne.
Da væt e vår'n han e kje lenger oinna
at e får levva slik ein sommar te.
Da væt e vesst at bekkjinn legg og venta
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
Når hausten kjem og sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommar'n så e fekk.
Hans Hyldbakk
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar