Nå er min datter 4 uker gammel. Jeg begynner så smått å komme meg ut på trilleturer og øynene venner seg sakte, sakte til lyset der ute i verden. Jeg trives ennå best hjemme i ammekokongen der min datter, Löwe, papsen og jeg er eneste liv på jord, men nå og da kjenner jeg det klø litt dypt inne i cafe-sjelen min, bokhandel-hjertet mitt, shoppe-genene mine og debetkortet nede i burberryen.
Uansett har helsenorge sørget for å sparke meg bak en rekke ganger allerede for å få meg ut av døra. Veiing på helsestasjonen er blitt en tilbakevendende event. For å komme oss dit må jeg og barnevogna ta TRIKKEN. Faen! Har noen lagt merke til at trikken har trapp? Og den LEKER ikke trapp heller, den trappa mener buissness.
Og når jeg er i gang - denne byen har FORTAUSKANTER også. Og sånne renner for rergnvann som borer seg tvers over fortauet. TRIKKESKINNER med hull rundt, hallo. Hvordan skal en skarve erafingsfattig nybakt barnevognfører forsere strekning A til B egentlig? Jeg flytter snart på landet...
Jeg har åpnet nye øyne for hva fremkommelighet innebærer. Ikke rart man nesten aldri ser folk i rullestol på gata - det må være komplett umulig for dem når det er så vanskelig for meg som tross alt har alle lemmer intakt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar