Jeg er ikke redd for å føde!

Jeg er gravid i uke 33. Det vil si det er under to måneder igjen til termin. Tanker om fødselen er på plass i bevisstheten, og jeg saumfarer internett etter info. Jeg vil vite hva en fødsel er, hva som kommer til å skje med kroppen min før, under og etter fødselen, og jeg vil vite hva som kommer til å skje i miljøet rundt meg mens jeg føder.

Så og si ALT som står skrevet tar utgangspunkt i at jeg helt sikkert har angst for å føde. Etter hver artikkel tenker jeg "BURDE jeg være redd?" Artiklene FORVENTER at jeg er redd.

Men jeg er ikke redd. Ikke det grann. Jeg har aldri født før, og med unntak av noe gallestein for noen år siden har jeg vel strengt tatt aldri kjent særlig smerte. Men jeg har alltid følt at jeg kan stole på kroppen min, og at kroppen min forteller meg det jeg behøver å vite. Nå forteller den meg at den er moden for å føde så snart babyen er klar for det. Selvsagt kommer det til å gjøre vondt, men det gjør da vel ingenting? Det er ikke farlig å ha vondt. Videre forteller kroppen min at jeg kan ta det helt med ro og overlate oppgaven til naturen. Fuglene vet hvor mange som har født før meg, det går en direkte linje fra en ur-amøbe til meg. Alle ledd har greid å føde. Det er ingen grunn i verden eller i historien som tilsier at det er noe som helst å grue seg til eller være redd for.

Jeg er spent! Jeg gleder meg til å kjenne naturkreftene røske tak i meg. Allerede nå under svangerskapet fryder jeg meg over å være en del av historien, av kvinnene før meg, av kjempede slag, tårer og glede, av gress og stein og gran. Det er ikke noe magisk eller spirituelt ved det. Det føles bare befriende EKTE. Jeg er en del av alt det egentlige:)